Læremidler i fremmedspråkopplæring
Idag har vi fått nok en innfallsvinkel til faget; nemlig opplæringen i fremmedspråk. Hva slags undervisningsmateriell finnes? Hvilke metoder er i bruk? Hvilke tema trekkes frem? Hva er i fokus? Hva er i det hele tatt hensikten med å undervise i fremmedspråk? Hvordan lærer man best et fremmedspråk?
Ragnhild ga oss en veldig flott og oversiktlig gjennomgang av temaet, med fokus på engelskundervisningen. Men det meste av det hun tok opp kan lett overføres til også andre fag. Særlig de ulike punktene til hvordan materiellet kan analyseres/vurderes.
Jeg ble ekstra fasinert av det å se på hvordan læreverkene endrer seg fra reform til reform. Bare i løpet av kort tid (8-10 år) forandrer mye seg, kravene fra departementshold endrer seg fra regjering til regjering. Hva gjør dette med bøkene? Med innholdet? Med valg av metoder? Og hvor stor makt har markedet? Er det elevenes stemme som blir hørt? Eller er det forlagene som avgjør - avhengig av hva som 'selger' og ikke?
Forelesningen idag skapte skikkelig 'husker du'-stemning i gruppa. Vi var rett som det var tilbake i ungdomskoleklassen, med stotrende stemme, rødflammet hals og svette hender... høytlesing og tvangsoversetting.
De ulike språklæringsmetodene. Jeg har i nyere tid erfaring fra to av de som står langt fra hverandre. Når jeg bodde i Ungarn og måtte lære meg ungarsk, fikk jeg en tykk grammatikkbok på ungarsk-engelsk. Den tok for seg alt. Ja, med alt mener jeg alt det grammatikalske. Alle reglene og for ikke snakke om alle unntakene. Ungarsk består jo nesten bare av unntak. I tillegg til endel kasus og sinnsykt lange ord, bygd opp av ørten prefikser og suffikser... Fordelen med ungarsk er at det kan leses noen lunde slik det er skrevet, hvis man først har lært seg de ulike lydene. Så jeg satt i Ungarn, inne på rommet mitt, med språkboka foran meg og pugget ivrig. Lærte meg bøyninger og regler og setningsoppbygging. Og fikk bevis på bevis på at ungarsk var grammatikk. Fra begynnelse til slutt. Og ikke lignet ordene på noen ting annet heller... ikke en gang internasjonale ord som hotell og pass lignet, men ble kalt száloda og útlevél. Jeg ble likevel knakende god i grammatikk. For jeg hadde boka. Og endte opp med å bli fullstendig lammet av grammatikken. For med så masse kunnskap om hvor annerledes og hvor grammatikalsk krevende språket var, var det helt håpløst å kaste seg uti den praktiske bruken av det. Konversasjon? Nei, det kunne jeg ikke. Forstå, ja. Men snakke? Nei. Jeg turte ikke.
Heldigvis flyttet jeg inn hos en lokal familie og ble 'tvunget' til å bruke språket aktivt. Og så selvfølgelig nytten av å kunne snakke også, ikke bare lytte... Så jeg lærte meg ungarsk. Og i ettertid ser jeg jo at jeg også hadde stor nytte av å kunne grammatikkbiten. Jeg kan for eksempel skrive godt på ungarsk. Men hadde jeg hatt større fokus på den praktiske bruken og kommunikasjonsbehovet tidligere, hadde jeg trolig lært meg språket mye tidligere.
Situasjonen var helt annerledes når jeg skulle lære meg mitt fjerde fremmedspråk - tegnspråk. Som nyansatt i en døveskole, uten å kunne et eneste tegn, var jeg ikke i tvil om hva som var mitt største behov: Jeg trengte å kommunisere, formidle. Grammatikk var sekundært. Jeg ville lære å småprate med de døve. Ikke nødvendigvis på feilfritt tegnspråk, men på forståelig tegnspråk. Og jeg kastet meg uti en språklig verden jeg ikke hadde noe kjennskap til. Og viftet med armer og ben, hermet etter de døve, og brukte det jeg hadde av muligheter til å 'spe på' et heller tynt ordforråd. Og jeg trampet trolig i den ene salaten etter den andre. Men jeg 'snakket'. Og sakte, men sikkert plukket jeg opp nye tegn og utviklet språket mitt. Og snakker idag nok til å kommunisere greit - på midt nivå.
To ganske forskjellige innlæringsmetoder, som begge likevel har resultert i en viss beherskelse av språkene. Kanskje fordi jeg i begge situasjonene har hatt et behov for å lære dem?
Ragnhild ga oss en veldig flott og oversiktlig gjennomgang av temaet, med fokus på engelskundervisningen. Men det meste av det hun tok opp kan lett overføres til også andre fag. Særlig de ulike punktene til hvordan materiellet kan analyseres/vurderes.
Jeg ble ekstra fasinert av det å se på hvordan læreverkene endrer seg fra reform til reform. Bare i løpet av kort tid (8-10 år) forandrer mye seg, kravene fra departementshold endrer seg fra regjering til regjering. Hva gjør dette med bøkene? Med innholdet? Med valg av metoder? Og hvor stor makt har markedet? Er det elevenes stemme som blir hørt? Eller er det forlagene som avgjør - avhengig av hva som 'selger' og ikke?
Forelesningen idag skapte skikkelig 'husker du'-stemning i gruppa. Vi var rett som det var tilbake i ungdomskoleklassen, med stotrende stemme, rødflammet hals og svette hender... høytlesing og tvangsoversetting.
De ulike språklæringsmetodene. Jeg har i nyere tid erfaring fra to av de som står langt fra hverandre. Når jeg bodde i Ungarn og måtte lære meg ungarsk, fikk jeg en tykk grammatikkbok på ungarsk-engelsk. Den tok for seg alt. Ja, med alt mener jeg alt det grammatikalske. Alle reglene og for ikke snakke om alle unntakene. Ungarsk består jo nesten bare av unntak. I tillegg til endel kasus og sinnsykt lange ord, bygd opp av ørten prefikser og suffikser... Fordelen med ungarsk er at det kan leses noen lunde slik det er skrevet, hvis man først har lært seg de ulike lydene. Så jeg satt i Ungarn, inne på rommet mitt, med språkboka foran meg og pugget ivrig. Lærte meg bøyninger og regler og setningsoppbygging. Og fikk bevis på bevis på at ungarsk var grammatikk. Fra begynnelse til slutt. Og ikke lignet ordene på noen ting annet heller... ikke en gang internasjonale ord som hotell og pass lignet, men ble kalt száloda og útlevél. Jeg ble likevel knakende god i grammatikk. For jeg hadde boka. Og endte opp med å bli fullstendig lammet av grammatikken. For med så masse kunnskap om hvor annerledes og hvor grammatikalsk krevende språket var, var det helt håpløst å kaste seg uti den praktiske bruken av det. Konversasjon? Nei, det kunne jeg ikke. Forstå, ja. Men snakke? Nei. Jeg turte ikke.
Heldigvis flyttet jeg inn hos en lokal familie og ble 'tvunget' til å bruke språket aktivt. Og så selvfølgelig nytten av å kunne snakke også, ikke bare lytte... Så jeg lærte meg ungarsk. Og i ettertid ser jeg jo at jeg også hadde stor nytte av å kunne grammatikkbiten. Jeg kan for eksempel skrive godt på ungarsk. Men hadde jeg hatt større fokus på den praktiske bruken og kommunikasjonsbehovet tidligere, hadde jeg trolig lært meg språket mye tidligere.
Situasjonen var helt annerledes når jeg skulle lære meg mitt fjerde fremmedspråk - tegnspråk. Som nyansatt i en døveskole, uten å kunne et eneste tegn, var jeg ikke i tvil om hva som var mitt største behov: Jeg trengte å kommunisere, formidle. Grammatikk var sekundært. Jeg ville lære å småprate med de døve. Ikke nødvendigvis på feilfritt tegnspråk, men på forståelig tegnspråk. Og jeg kastet meg uti en språklig verden jeg ikke hadde noe kjennskap til. Og viftet med armer og ben, hermet etter de døve, og brukte det jeg hadde av muligheter til å 'spe på' et heller tynt ordforråd. Og jeg trampet trolig i den ene salaten etter den andre. Men jeg 'snakket'. Og sakte, men sikkert plukket jeg opp nye tegn og utviklet språket mitt. Og snakker idag nok til å kommunisere greit - på midt nivå.
To ganske forskjellige innlæringsmetoder, som begge likevel har resultert i en viss beherskelse av språkene. Kanskje fordi jeg i begge situasjonene har hatt et behov for å lære dem?
posted by Åshild at 2:10 PM
0 Comments:
Post a Comment
<< Home