Når kommer følelsen...

... av å ha blitt bittelitt klokere? Hvor mange artikler må jeg lese før jeg kommer dit? Hvor mange ganger må jeg slå opp i fremmedordboka? Og hvor mange røde tråder og sammenhenger må jeg finne før jeg kan klappe meg selv litt på ryggen og si; "Se nå, ja, Åshild - nå er du blitt blittelitt klokere!"

Eller er det ikke sånn det fungerer? Er det ikke sånn at man blir bittelitt klokere av å studere? Er det rett og slett stikk motsatt, er det rett og slett sant det de sier om at jo mer du leser og prøver å forstå, jo mer tydelig blir det hvor lite du egentlig kan?

Jeg pløyer tekster etter tekster. Skriver stikkord. Slår opp på alle de tusen fremmedordene jeg kommer over. Grubler og funderer. Og ender opp med at det ene spørsmålet bare fremkaller minst to nye. Hele tiden. Og jeg svømmer som en gal rundt i havet av hypertekstualitet og intertekstualietet og linker og litteraturhenvisninger - til tider temmelig febrilsk og kavete, på desperat jakt etter noe å gripe tak i, en konkret og utvetydig livbøye. Jeg skulle så gjerne funnet noe som jeg kan si med trygghet - "dette skjønner jeg!". Og i det minste for å få lov til å hvile bittelitt før jeg kaver videre...

Nå skal det sies at jeg heldigvis er glad i å svømme. Og jeg er heller ingen frysepinne, så jeg skal klare å holde hodet over vann og kroppen i aktivitet ennå en stund. Så får jeg heller motivere meg selv ved tanken på hvor deilig det skal bli den dagen jeg kan stige opp av vannet, finne det myke og varme frotéhåndkledet og tulle meg godt inn - i visshet om at jeg iallfall har gjort mitt beste. Klokere eller ikke klokere.