Christine Kohts store forskningsprosjekt

Noen assosiasjoner rundt begrepene kvantitativ og kvalitativ forskningsmetode...
- med utgangspunkt i Christine Kohts TV-programmer


Kvantitative metoder:
- utbredelse og antall
- analyse av tall
- avstand til informantene
- store utvalg
Kvalitative metoder:
- Prosess og mening
- Analyse av tekst
- Nærhet til informantene
- Små utvalg


Christine Koht er etterhvert blitt en kjent TV-personlighet, blant annet mye gjennom TV-seriene ”Koth i kommunen”, ”Jan Johansen - Jakten på den norske mannen” og nå ”Koht i familien”. Hun anses av mange for å være en av landets fremste kvinnelige programskapere og programledere.

TV-programmene hennes har et felles utgangspunkt, nemlig en slags form for moderne ”forskning” ispedd dagens store TV-trend – realitykonseptet. Koht baserer programmene sine på empiriske underssøkelser. I serien om Jan Johansen besøker hun 48 av totalt 839 Jan Johansen’er i Norge. Hun baserer seg også på 240 svar på et dybdeintervju.

Det sies ingenting eksplitsitt om hvilke forskningsmetoder hun legger til grunn, kvantitativ eller kvalitativ, eller om hun i det hele tatt forsøker å gi vitenskapelig forskning. Og de aller fleste av oss vil nettopp neppe kalle forskningen hennes for vitenskapelig. Men, som Cathrine Krane Hansen (Bergens Tidene) skriver; Christine Koht gyver løs ”med en forskers iver og nesten-vitenskapelig grundighet”.

I programmene sine er et av virkemidlene i forsker-delen en gigantisk tavle med håndskrevne kommentarer. Vi blir presentert for dem én etter én, og får dem opplest som sannheter, som vitenskapelige funn.

Noen av funnene om Jan Johansen er som følger:
Jan Johansen sliter ikke med manglende selvtillit.
Jan Johansen liker ikke sterke ord.
Jan Johansen er veldig fornøyd med kroppen sin.
Hvis Jan Johansen bor alene er hele leiligheten hans et gutterom.
Jan Johansen bestemmer ikke over interiøret.
Jan Johansen driter i hva stua er pyntet med, og det synes jeg (red. anm.: Christine Koht) er en deilig egenskap. De vil heller bruke tida på gøy enn å ordne med interiør.
Du kan stole på Jan Johansen. Han stiller opp. Han skifter ikke mening så lett.
Han tror man kan tynne ut betydningen av komplimenter, og særlig kjærlighetserklæringer, hvis man bruker dem for ofte. Derfor sier han sånt som "jeg elsker deg", kanskje to ganger i året. Hvis han sier det i det hele tatt. Helst syns han det skal merkes uten at han sier det.
Han har stor utholdenhet når det gjelder arbeid, jobber mye og gjør mye praktisk i fritiden
Han KAN ting. Kanskje er det derfor han syns politikere er så teite. De bare prater. Det har null kred hos Jan Johansen.
Han er god til å gi blaffen i ting som ikke interesserer ham, eller som er konas problem
Han lyver gjerne litt hvis det kan gi fred i huset
Han vet at han burde bli flinkere til å snakke om følelser, for det har kona hans sagt. Men han kommer seg som regel ikke til det, for det interesserer ham egentlig ikke.

Koht har en tilsynelatende nærhet til informantene/intervjuobjektene sine. Hun er sammen med dem, lever sammen med dem og observerer dem i ulike situasjoner. Men i like stor grad er hun en igangsetter av situasjoner. Hun er spontan til tusen og griper enhver mulighet til å teste personene, til å kaste dem ut i situasjoner som ikke er representative for det daglige livet deres. Hun griper inn i situasjoner og spør tilsynelatende spontane spørsmål, uten tilsynelatende å ha en gjennomtenkt agenda.

Hvem er Jan Johansen? Hvordan lever dagens norske familier? Hva betyr politikk for for en lokalpolitiker? ”Forsknings”-områdene som Koht belyser, åpner i utgangspunktet opp for nettopp vitenskaplig forskning. Dette er temaer som både er interessante og som det også er mulig å forske vitenskapelig på. Men, Koht lager TV. Og dermed blir utgangspunktet, rammene og premissene for koseptet et helt annet. Hennes fremste oppgave er å lage et program som selger, og ikke først og fremst bygge opp solid vitenskapelig forskning.

Og tall selger dårlig som ren underholdning. Det samme gjør vitenskapelige intervjuer, tabeller, skjemaer og grafer. Det er heller ikke det ’gjennomsnitlige’ som selger best. En gjennomsnitlig nordmann, barnefamilie eller lokalpolitiker er ikke spennende. Eller underholdende. Som TV-seer vil vi ha ytterpunktene; det sære, spesielle – og gjerne det litt latterlige.

Det siste punktet er vel det som oftest brukes mot Kohts programmer. At hun latterliggjør intervjuobjektene sine. Og at Koht selv er for tydelig i settingen, at hennes meninger og holdninger speiler og preger situasjonene og ikke minst oppsummeringene. Og det at hun har en tendens til å heve seg selv over intervjuobjektene.

Den håndskrevne oversiktstavla til Koht består i stor grad av ’funn’ som motbeviser holdninger og synspunkter som er vanlige i samfunnet. Eller funn som beviser små-sære synspunkter og dermed krever at de får status som faktisk allmenngyldige. Men Koht lager TV. Ikke en doktorgradsavhandling. Det sære eller overraskende er det som selger.

Kohts ”store forskninsprosjekt”, som hun selv kaller det, kan i videste forstand kalles forskning, men er i bunn og grunn god TV. Og ikke mer vitenskapelig enn det.


(Dette er mine spontane tanker om Koht og forskning, etter at jeg dumpet over første episode av Koht i familien... Aner ikke om jeg er helt på jordet her, men ...)


Nå er det tid for en luftetur før ukas kollokvie. Vi har 6 pensumartikler vi skal gå igjennom idag, så det er greit å lufte hodet litt først...